Praktkeiser (Genicanthus bellus)

Norsk navn: Praktkeiser.
Engelsk navn: Ornate angelfish.

.:SLEKTSBESKRIVELSE:.
Genicanthus er en slekt av keisere med 10 arter. Fisker i denne slekten kalles ofte lyrehale-keisere på grunn av den karakteristiske haleformen. De har også mindre munn enn andre keisere, og dette er en adapsjon til deres normale mat: plankton. Denne dietten betyr også at de ikke vil nappe på korall-polypper og muslinger slik andre keisere er tilbøyelige til å gjøre, og at de er svært enkle å mate siden de vil smake på det meste som kommer flytende.

De er mindre aggressive ovenfor artsfrender enn de fleste andre keisere, men to eller flere hanner i samme kar vil med høy sannsynlighet krangle. I naturen lever de hovedsaklig alene eller i par. Det ser også ut til at lyrehale-keisere er to-veis protygone hermafroditter, dvs at ikke bare kan hunner bli til hanner, men hanner kan også bli til hunner.

Et annet særtrekk med lyrehale-keisere er at hann og hunn er utseendemessig forskjellige, noe som ikke er vanlig hos andre keisere.

.:UTSEENDE:.
Som hos de fleste andre keisere fra genicanthus-familien er kjønnene hos G. bellus svært forskjellige. Hos hunnene og ungfisker er grunnfargen blåhvit til lysegrå, som blir lysere mot buken. Kroppen er prydet med en serie av komplekse, brede striper. The første svarte stripen er plassert vertikalt på nakken og dekker øynene. Den andre svarte stripen starter rett bak den første og går langt hele ryggfinnen. Den tredje svarte stripen starter ved knekken i den andre, og skråner bakover og avsluttes på nedre halvdel av halefinne. Den fjerde og siste svarte stripen er plassert på øvre halvdel av halefinnen. Alle disse fire stripene har hvite til lyseblå marginer. En bred, blå og utflytende stripe går langs flankene, men størrelsen på denne vil variere. Hos enkelte individer er det oransje farget i gatt- og ryggfinnen. Den øvre leppen er svart med to sølvaktige blå flekker.

Hanner har en grunnfarge som er skitengrå til lysebeige. Hele kroppen er umarket bortsett fra to paralelle striper i lysegul. Den første stripen starter i nakken og går langs ryggfinnen. Den andre går midt på flankene bakover. Halefinnen har ofte oransje striper.

Den kan bli 18 cm i lengde.

.:ATFERD:.
G. bellus er en utmerket fisk for akvarier gitt at man har tilstrekkelig plass. De er fredelige mot de aller fleste (de kan jage litt på andre fisker som også er spesialister på plankton, som f eks anthias) og vil ikke nappe på koraller og andre dyr. Hanner vil også krangle seg imellom, så den anbefales bare én hann per akvarium. Da kan godt gå i grupper med flere hunner og én hann.

I naturen finnes G. bellus på dypt vann, og sjelden høyere opp en 50 meter.

Arten har overlappende utbredelse med flere andre genicanthus-arter, men bare hybrider med G. lamarck er kjent.

.:MATVANER:.
G. bellus lever hovedsaklig av zooplankton. Fór dem variert og de vil trives.

.:SYKDOM:.
Som andre dyptlevende fisker er G. bellus utsatt for sykdommer og skader forbundet med opphenting fra større dyp, dette inkluderer infeksjoner som følge av stikk med sprøyte og svømming med hodet ned.

.:OPPDRETT:.
Ingen kjente tilfeller.

.:KILDER:.
http://reefbuilders.com/2015/07/15/bellissima-bellus-variations-hybridization-genicanthus-bellus/

.:VANSKELIGHETSGRAD:.
Dette er en enkel og fredelig fisk. På grunn av størrelse og aktivitetsnivå anbefales minst 500 liter.